Foto: Johanne K. Hoff

Første stopp: mottaket.


Har du ikke lest del 2? Den finner du HER.

Når vekkeklokka hyler i åttetiden lørdag morgen, beveger rommet mitt seg som om vi fortsatt skulle vært på båt. En merkelig følelse. Jeg har avtalt å ta John-Einar og Bernt-Arne i mot på brygga så snart de returnerer fra havet igjen. Forhåpentligvis har fisken fylt garnene deres til randen. Planen for dagen er å finne ut hva som skjer med fangsten når den kommer på land, før den forlater øya og reiser mot middagsbord.

At Sommarøy er et ettertraktet turistmål er det enkelt å forstå.
Jeg står opp, fremdeles litt ustø. Kler meg i støvler og oljehyre i tilfelle fiskeeventyret fortsetter mindre turklærvennlig på fiskemottaket. Ute skinner sola på tredje dagen og en gjeng nederlendere stopper meg for å få hjelp til å ta gruppebilde med fjellene som kulisser. De har reist til øyriket for å beundre nordlyset, uten hell så langt. Jeg spør dem hva de synes likevel:

- We have no see the Polaris, but it unreal... so unreal, svarer de.

Undertegnede er som vanlig helt enig. Særlig i det jeg ankommer brygga og akkurat rekker å bli vitne til at ”Øyværing" sklir mot land med x-antall måser som heiagjeng.

I starten av sesongen returnerer de fleste båtene til hamn i tolvtiden.

Tålmodighetsprøve

John-Einar gliser på dekk, 500 kilo skrei er visst nok ikke mye – men med været som bonus, helt greit. Jeg spør om de har flyttet garnene sine til et annet sted nå? Det har de ikke.

- Man må bare være tålmodig i starten av sesongen, sier John og ber om at mottaket veier karet med den største skreien først.

En atlanterhavstorsk kan bli opp til 50 kilo, vanligst er forøvrig et sted mellom 10 og 15 kilo. På en god dag med en båt som Øyværing er 2-3 tonn fisk et oppnåelig mål.

Hvordan fungerer systemet med levering?

- Vi heiser fisken i land og får den veid før vi parkerer båten. På vei hjemover kjører jeg innom mottaket for å hente løpeseddelen, enkelt og greit.

John-Einar er ikke helt fornøyd med fangsten, men trøster seg med at sesongen akkurat har startet.

Skrei i farta

Etter å ha tatt farvel med John-Einar og Bernt-Arne på brygga, blir jeg hentet av Runar som skal vise meg fiskens videre reise. I flere år var Sommarøy uten mottak, men for to år siden åpnet Lerøy et av landets mest moderne på ny. For å komme inn til produksjonen må man via slusa, være ren og riktig kledd.

- Det første som skjer med fisken er at den faktes inn via et transportbånd og sorteres etter art, forklarer Runar.

Vi passerer lange, hvite korridorer og ender opp i et rom der tjue arbeidere gjør seg klare. Så snart fisken er sortert starten jobben deres ved ulike stasjoner.

- På det meste kan vi ta unna 140 tonn fisk i løpet av en dag.

Dagens guide, Runar, tar i mot og viser vei.

Sømløs produksjon

Ved første stasjon kappes hodet av den største fisken som ikke kan sløyes i maskin, siden fortsetter den videre til et bånd der arbeidere fjerner innvoller manuelt. Lever og rogn fordeles i kar, før fisken så skylles i vannbad. Til å begynne med synes jeg det lukter voldsomt, men det tar ikke lang tid før en blir immun. Av en eller annen grunn har jeg sett for meg at prosessen skal være veldig grisete. Det er den ikke, tvert i mot.

- Med nye metoder og det utstyret vi har her, blir det lite av det, sier Runar før vi fortsetter til neste stasjon.

To arbeidere fordeler fisken i isoporkasser etter vekt angitt av ”greideren”, en sorteringsmaskin. En annen tar i mot og ser at vekta på hver kasse stemmer med målet. Når kassene fortsetter reisen, går de via en ismaskin ut til et nytt arbeidslag som stripser og stabler på pall.

- Når nok fisk er klargjort, hentes og transporteres den ut i verden.

På fiskemmotaket går produksjonen på skinner.

Matbordet nærmer seg 

Før jeg forlater mottaket, står fisken fra Øyværing klar til henting på kjølerommet. Tilbake i Oslo skal jeg få se hva som skjer i siste ledd før skreien havner i butikken. Selv om jeg ikke kan skryte på meg å ha bidratt med mer enn sjøsyke, føles det rimelig stas. Om jeg kommer til å lure på om John-Einar har fisket maten på tallerken min fra nå av? Definitivt.

Gamle travere besøker brygga daglig for å høre hvordan det står til på havet.

Hjem skal jeg riktig nok ikke helt enda, jeg har nemlig hørt et rykte om at det finnes noen jeg bør prate med først. En gjeng som vet det meste om både skrei og livet på havet. De holder til på ”Kaillkråa” kun et steinkast unna, før jeg går dit er det forøvrig på tide med en dusj. Immuniteten fra tidligere forsvinner i frisk luft – det lukter torsk av hele meg.

Se episode tre av ”Et fiskeeventyr” og følg med på vår Facebook-side for å få med deg neste episode.