Snipp, snapp, snute.

Har du ikke lest del 4? Den finner du HER.

Telefonen ringer i firetiden søndag ettermiddag. Det er Odd Henry, sjåføren som skal ta meg med fra Sommarøy til Tromsø. Han sier at han er utenfor om fem og jeg kjenner at det plutselig går litt for fort. Kanskje jeg bare skulle bygget meg kontor i ei rorbu, gjort sjarkfiske til ekstrajobb og hengt på Kaillkråa i lunsjen? Vel, vel, det er lov å drømme. Livet i øyriket har gjort inntrykk, men asfaltjungelen der hjemme venter.

Adjø, vakre Sommarøy.

Vakkert farvel

Sola er i ferd med å gå ned mens vi legger Sommarøy bak oss. Bilene i front senker farten, himmelen ser fullstendig vill ut. Ved første avkjøring bremser Odd Henry og sier at jeg rekker å ta noen bilder. Turistene flokker seg i grøfta med stjerner i øynene, dette må definitivt være valuta for pengene: postkortversjonen av Nord-Norge servert på sølvfat.

- Jeg kjører mye med turister og blir veldig glad når det er som nå. Ofte kommer folk langveisfra med store forventninger, men rekker kun å oppleve uvær. Selv om det ikke finnes noen garantier, er det veldig stas når de får oppleve dager som dette, sier Odd Henry.

Og legger til:

- Heldigvis er det dagene med godt vær man stort sett husker.

Neste stopp: fabrikken.

Hygiene i alle retninger

Tilbake i Oslo tenker jeg på det mens jeg trasker mot Sjømathuset på Kalbakken. Om det hadde vært verdt å utsette seg for litt mer sjøsyke for å få et par dager ekstra i paradis. Spent på hva som skjer med skreien i siste ledd før butikken er jeg forøvrig, særlig når det som likner en fisketransport suser forbi meg på vei mot produksjonslokalet.

- Fisken har akkurat kommet, vi får nesten bare gå å skifte, sier produksjonssjef Ingrid og ønsker meg velkommen.

Hos Sjømathuset er det strenge hygienekrav, ingen passerer ren sone uten å være riktig kledd og skrubbet i en maskin som likner en bilvask. Jeg får på meg hårnett, frakk, hansker, skoposer og vasker hendene etter en omstendelig liste. Telefoner må bli igjen i garderoben, kamera desinfiseres.

- Innenfor ren sone åpnes eskene med fisk. Den går rett på båndet der den pakkes, så alt må være skinnende rent.

Fra havet til Sjømathuset.

Hurtigpakking

Inne i hallen der fisken ferdigstilles, går det radig unna. Ved ulike transportbånd jobbes det med forskjellige typer fisk, for øyeblikket laks og skrei. Klargjort torsk går rett fra is til emballasje, siden suser den inn i en maskin som vakuumpakker. Helt til sist forsvinner den emballerte fisken ut i et rom der den får etikett og pakkes i eske. Så snart et parti er klart, fraktes skreien ut i butikken.

- Prosessen fra hav til butikk går så fort som det fysisk lar seg gjøre. Noe av fisken må reise et stykke før den kommer hit, men hele reisen tar fra et døgn til to-tre dager. Du merker sikkert hvor kaldt det er her? For å holde isen fryst uten å fryse selve fisken, må det være riktig temperert, sier Ingrid.

Og merke det gjør jeg. Før besøket mitt er over rekker jeg å bli passelig blå, men også imponert. De ansatte jobber så raskt at de ikke rekker fryse.

Fra esker til emballasje på et blunk.

Finalen

Etter et kjølig, men interessant besøk, fortsetter jeg videre mot KIWI på Briskeby. Assisterende butikksjef, Mats, har gitt meg et pip om at de allerede har fått første parti med skrei. På trikken bortover kjenner jeg en barnslig begeistrelse spre seg, for tenk: nå har jeg snart fulgt fisken hele veien fra start til slutt. Kanskje er det skreien jeg fisket med John som ligger der?
 
- I det siste har det blitt en del spørsmål om hvor skreien blir av, sier Mats når jeg har funnet fram til butikken.

Vi møtes i frukt og grøntavdelingen før han viser vei til det han kaller for hedersplassen. I en egen disk plassert foran øvrige fiskeprodukter ligger den, skreien i all sin prakt.

Mats viser fram "hedersplassen".

- Jeg spiser en god del skrei når det er sesong. Favoritten er kokt med potet og gulrot, forteller sjefen.

En perfekt anledning til å skryte på meg en rimelig løs sannhet om at det er jeg som har fisket den.

- Jøss, er det sant?

Nesten! Jeg kan i alle fall garantere at den er ekstra god.

- Det tror jeg så gjerne, smiler Mats.