Foto: Johanne K. Hoff


Har du ikke lest del 3? Den finner du HER

Etter ei lita uke i havgapet, begynner det å nærme seg hjemreise. Først er det forøvrig en siste ting jeg vil gjøre. På Sommarøy ligger nemlig den kjente Kaillkråa, herrekroken som den også heter. En kafé der fruene visst nok leverer herrene for å få fred mens de handler.

- Gå dit hvis du vil snakke med de som kan havet best, har resepsjonisten på hotellet tipset meg.

Sommarøy har 350 fastboende, fiske og reiseliv er hovednæringer på øya.

Jeg rusler forbi brygga der Øyværing står parkert, over ei bru og innover mot hjertet av fiskeværet. Sommarøy har cirka 350 fastboende, fiske og reiseliv er hovednæringene. Særlig eksport av torsk og sild har betydelig verdi, i nyere tid også nordlyset. 

Øyas definerte sentrum ligger like ovenfor fiskemottaket, markert med matbutikk, kafé og museum i ett. Kaillkråa er det med andre ord ikke vanskelig å finne. 

Nåde den som låner

Arne, Gunnar, Svein, Oddmund, Henry: langs den lengste veggen i kaféen henger graverte kopper på rekke og rad. Alle hvite, med navnene i sirlig håndskrift. For øyeblikket mangler det fem. 

I "herrekroken" har alle firskerne sin egen kopp.

- Er det fremmedfolk på fære? 

I det jeg ramler inn i herrekroken midt i kaffepausen, ser like mange blåkledde herrer som manglende kopper mot meg. 

Jeg lurte på om jeg kanskje kunne få ta en kaffe med dere?

- Det skal du vel få lov til, men du får ta deg en pappkopp! 

Hva skjer hvis man låner seg en kopp?

- Nåde den som tør, ler de. 

 

Paradis på jord

De oppmøtte er alle tidligere yrkesfiskere, foruten den yngste som driver i reiselivsnæringa. Jeg spør dem hvordan det er å bo på Sommarøy og får til svar at det er verdens beste liv. 

- Vi som sitter her har god oversikt. Mangler det noen en dag, går praten i hvor vedkomne befinner seg. Sånn er det her, humres det.  

Og jeg skjønner hva de mener, for fra vinduet i herrekroken har man god oversikt. 

- Kona og jeg flyttet herfra for en del år siden, inn til Tromsø. Hun var litt lei av at alle visste alt og ville til et større sted. Det tok forøvrig ikke lang tid før hun snudde på flisa, begynte å føle seg usynlig og ville tilbake, forteller Halvard. 

Før han legger til:

- Så da ble det sånn og det har vi aldri angret på.  

Hamna viser seg fra sin beste side.

Pensjonsalder: 90!

En halvtime inn i samtalen dukker et nytt klubbmedlem opp. Det er Svein får jeg fortalt, øyas eldste fisker. De andre rundt bordet ber meg gjette hvor gammel han er og jeg må si at jeg ikke tør utfordre skjebnen. 

- Han er nesten 90 og drar fortsatt ut på sjøen, sier de. 

Jøss, er det sant?

- Tja, det blir nå litt iblant...

Jeg forteller at jeg har vært med ut på havet og om hvor sjøsyk jeg ble. Herrene ler litt først, men så kan Svein fortelle at han har min dypeste medfølelse:

- Jeg har vært sjøsyk i alle år. 

Virkelig? Det høres fryktelig upraktisk ut?

- Jo, det kan du si. Det blir til at man spyr litt, fisker litt og gjentar den regla der. Dagen kommer heldigvis til slutt for meg også, ler Svein.

Vi blir sittende å snakke om fiske en god stund. Henry sier at hans lengste tur på havet varte 14 uker, Gunnar forklarer at fiskere hjelper hverandre på havet uansett hvor man står i det flate hierarkiet og Oddmund forbarmer seg over plasten i havet. 

Når jeg spør hvor lenge det er vanlig å holde på i yrket, er det enstemmig vedtatt at: så lenge man kan gå, kan man holde på. 

- Det er verdens hardeste yrke, man kan jo lure på hvorfor så mange andre driver å pensjonerer seg tidlig, erter de.
 
Øyas eldste fisker, Svein, mener kamera bør byttes ut med båt.

Et verveforsøk i siste liten  

Når kaffen begynner å bli lunken og det er på tide å vende hjemover til middag, bestemmer jeg meg for å ta en ekstra tur bort på mottaket for ta noen bilder. Svein følger med og vi blir stående å se siste båt for dagen levere fisk.   

- Du burde legge fra deg det kameraet og begynne som fisker, sier Svein. 

Tror du at jeg hadde gjort meg godt som fisker?

- Ja, du får bare begynne i det små...

Og du tror det hadde fungert?

- Klart det!

Selv om jeg tross alt snakker med en som har vært sjøsyk hele livet og har fått smaken på det gode øyliv, er jeg litt usikker på om han har rett. Eller, kanskje det ikke hadde vært så dumt?

Følg med for siste episode av et Fiskeeventyr på vår Facebook-side.