Foto: Johanne K. Hoff

Det begynner som en følelse av å ha kledt seg for godt.

 

Har du ikke lest del 1? Den finner du HER.

Fiskeværet ligger badet i mørke, kun lyktene fra bilen på parkeringsplassen viser vei. Klokka er både natt og morgen når fiskeren Bent-Arne plukker meg opp utenfor Sommarøy hotell. Tiden har kommet for å teste sjøbeina og jeg frykter at de ikke er særlig stødige.

Vi kjører mot hamna, Bernt-Arne spør om jeg er våken og jeg svarer som sant er: at det er jeg litt usikker på. Å finne søvnen når man skal opp igjen om noen timer er alltid vanskelig, særlig når man er like nervøs som spent.    

- Det er alltid tungt i starten av sesongen, når døgnet skal snus og man automatisk ramler litt ut av samfunnet, sier han. 

Hvorfor holder man på?

- Fordi det er en givende jobb der man kan være sin egen herre.

Bernt-Arne og skipper John-Einar.

Frihet og godt vær

”Øyværingen” hviler mot brygga, vi parkerer og stiger ombord. På sjarken venter skipper John-Einar som byr på kaffe mens vi durer sakte ut av fiskeværet. Utsikt finnes det lite av i Nord-Norge så tidlig, enn så lenge er det bare bølger og motorlyd som vitner om at vi er på vei noe sted. Det er fredelig og jeg tenker at det i grunn er ganske fint.

- Jeg liker denne delen godt, forteller John-Einar passende.

Vi snakker om det mens vi flyter videre, ut i sjø med mer bevegelse. Om det samme som Bernt-Arne nevnte på veien han også – friheten som fisker.

- Gode dager i godt vær er det som gjør alt verdt det.

Og det er nå jeg begynner å lure på hvordan de vil kategorisere bølgene vi har støtt på lengre ut.

"Øyværingen" har vært ute i all slags vær.

Et ubehagelig bakholdsangrep

Det begynner som en følelse av å ha kledt seg for godt. Selv om det er kjølig på båten, føles det som om jeg har på meg tre lag for mye. Jeg kler av meg jakka, lua og åpner fleecen. Varmen fortsetter likevel opp i hodet før den legger seg som et kaldt svettelag i ansiktet.

- Vi nærmer oss første garn, sier John-Einar.

Jeg later som ingen ting i håp om at kvalmen er forbipasserende, innvendig sprer den seg i takt med bevegelsene i båten. Hold fokus, gjør klart kamerautstyret, sier hjernen. Kroppen gjør som den får beskjed om og vi kommer oss ut før noe går galt.

- Nå skal du få se, smiler fiskerne.

Skipper John-Einar har levd på og av havet siden han var tenåring.

Skrei i farta

På dekk er det fullt kjør så snart første garn er lokalisert. Bernt-Arne og John-Einar er synkrone, de jobber effektivt og før jeg aner ordet av det kommer første skrei susende mot meg over ripa. Den ene drar garn og får løs fisken, den andre bløgger. Frisk luft og action hjelper litt på kvalmen, men den har satt seg skikkelig nå.

- Oi, oi, oi, her skjer det noe. Gå dit så får du et kjempefint bilde straks, sier John-Einar plutselig og peker mot et platå.

Jeg klatrer opp, venter litt og ser ei 16 kilos kveite fylle kameralinsa.

- Se på den, du! Det er gøy, skikkelig gøy, problemet er bare at jeg prøver å filme kveita og lokalisere ei bøtte samtidig.

Uten en horisont å forholde seg til, kommer kvalmen raskt snikende på en landkrabbe.

Lys i enden av horisonten

De neste timene bytter jeg på å filme, klamre meg fast til ei vaskebøtte og å ligge i fosterstilling. Jeg føler meg ikke særlig høy i hatten, tvert i mot. At begge fiskerne kan fortelle at de har vært der selv hjelper litt.

- Du blir nok bedre når horisonten kommer til syne, trøster de.

Rett har de også, for når solen våkner i enden av havet blir alt sakte bedre. Ved neste garn er det enklere å henge med på det som skjer.

- Det er veldig viktig å bløgge fisken skikkelig og få vekk blodet med det samme for å sikre kvaliteten, forklarer John-Einar.

På forhånd har jeg sett for meg at det skal være mer brutalt basert på egne sløyeforsøk. Etter å ha drevet med fiske siden de var tenåringer, er teknikken til de to fiskerne derimot noe ganske annet. Fisk etter fisk forsvinner ferdigskylt ned i lasterommet.

Høyt tempo på dekk.

Egen fisk til middag

Når vi beveger oss mot land igjen har solen stått opp for alvor over fjellene. Det er rødt, lilla, oransje, rosa og gult så langt øyet kan se. Jeg får i meg en pose frysetørket lunsj og begynner å bli hakket høyere i hatten. Frisk nok til å føre en fornuftig samtale igjen.

Hvor ofte spiser dere fisk selv, helt ærlig?

- Fire ganger i uka, svarer John-Einar.

Er det sant?

- Helt sant! Og se ut nå...

Utenfor brenner himmelen, det blir nesten for mye for en sjøsyk passasjer fra asfaltjungelen.

- Skjønner du?

Jeg skjønner.

Når lyset melder seg, er det enkelt å forstå hva fiskerne snakker om.

Som å spille lotto

Vi ankommer Lerøys fiskemottak litt utpå formiddagen, fra kaia skryter de av kveita mens den og skreien heises i land. Selv om det ikke bugner av skrei helt enda, er lasten tilfredsstillende.

- Noe av det beste og verste med fiske er at man ikke kan forutsi hvordan fisket går. Noen ganger tar det bare et par timer før båten er full, andre ganger er det nesten ingen ting. For et par år siden var det så mye Lodde lenger ut at skreien fulgte den, sånne år må vi vurdere å reise mot Finnmark for å fylle kvota, sier John-Einar.

Hvordan tror du at det går i år?

- Det er ikke godt å si, men jeg tror og håper at det kommer til å bli veldig bra. Jeg er ganske optimistisk av meg!

Jeg avtaler å ta imot ”Øyværingen” på brygga dagen etter når jeg skal besøke fiskemottaket. På vei tilbake til hotellet med den sjøsyke halen mellom beina, Googler jeg ”fiskelykke” og finner ut at det angivelig skal gi ulykke å ha en dame med på båten.

Reglene for sjøsyke reportere finner jeg heldigvis ikke.