Et fiskeeventyr - del 1:

Skrei i sikte, eller?

Foto: Johanne K. Hoff

Lengst ute i Barentshavet bor den, verdens største torskebestand – bedre kjent som skreien.

Fra mai til desember svømmer den milevis om dagen i krevende farvann, vokser seg større og sterkere enn sine artsfrender. Så snart kjønnsmoden alder er oppnådd starter den kollektive gytevandringen inn mot norskekysten der båtene ligger klare.

Det er tirsdag når meldingen tikker inn etter to uker på vent: Nå skjer det, på tide å reise! Fiskerne som holder til utenfor Troms har begynt å få sesongens første skrei i garnet. Fra januar til april er det jakten på tungvekteren som står i fokus fra Finnmark i nord til Stadt i sør. Oppdraget mitt er å finne, lære om og følge fisken fra hav til butikk. 

Første stopp: Et lite tettsted ytterst på Senja, Norges nest største øy.

Les også: Derfor følger KIWI skreien fra hav til butikk.

Sommarøy.

Dårlig timing og mye flaks

Jeg Googler ”reise fra Oslo til Senja” med avreise neste morgen og får opp et par forslag. Enkleste vei i vinterhalvåret er via Tromsø, med båt til Lysnes og buss til Botnhamn der fisken visst nok befinner seg. Optimistisk Googles også overnatting. Bilder av episk natur, fiskebåter og sjarmerende rorbuer fyller skjermen, det samme gjør også: ”stengt for sesongen”. Hva nå? Ta med lavvo?

I følge en informasjonsside har Botnhamn én butikk. Jeg slår nummeret dit og krysser alt for at myten om at kjøpmenn er allvitende, stemmer.

- Heia, trur du at det e ei sydhavsøy du har ringt til?

Kjøpmannen ler spøkefullt i andre enden når jeg introduserer meg og legger fram problemstillingen.

- Veit du ka? Nu har du faktisk flaks, fortsetter han forøvrig. 

Tommy, som han heter, er ute på kjøretur når jeg ringer.
Han har tilfeldigvis passert et skilt med akkurat det som mangler.

- Ho Hedda har en lapp uttafør heimen der det står at ho lei ut et rom i garasjen, har du nåkka å skriv på?

Ikke vet jeg hvem denne Hedda er, men jeg noterer nummeret og får et miniforedrag om øya før det håpefullt ringes videre. 

Og for å gjøre ei lang historie kort:

Hedda har egentlig ikke rom på denne tiden av året hun heller, men tilbyr meg å bo med storfamilien i huset deres. Vi blir enige om å gjøre det sånn og at hun skal se etter meg på veien i 18-tida neste ettermiddag. Jeg pakker reisesyketabletter, oljehyre, støvler og legger ut på det som allerede ligger an til å bli årets eventyr.

I hamn på Sommarøy ligger båtene klare til å jakte skrei.

Uventet velkomst

Etter ni timer på reise fra Oslo tar Hedda, mannen Arne og barna deres meg varmt imot i Botnhamn. Fram til nå har jeg sett for meg å tilbringe kvelden på det avtalte rommet, kanskje lese litt skreifakta og lade opp til å legge ut på havet med lokale fiskere dagen etter. Sånn blir det ikke, tvert i mot. I stedet tar det en times tid fra jeg ankommer øya til vi er på volleyballtrening med halve bygda og familien har satt meg inn i livet på et sted som Senja.

I løpet av første reisedag får familien Pedersen med andre ord nervene, som naturligvis melder seg når man reiser alene i ukjent farvann, til å resignere. De er så herlig inkluderende at man kan begynne å gråte av mindre, noe jeg nesten gjør når neste melding fra land tikker inn: Det er meldt uvær og den planlagte jakten på skreien i området avlyses.

Utsikt ved avgang fra Senja.

Brå endring i planene

Dag to starter litt på halv åtte, bokstavelig talt. Jeg må komme meg fra Botnhamn til Sommarøy der en ny sjark venter på meg. Sjøveien fra øy til øy tar litt over en time, men det går som du sikkert kan gjette deg til nå... ingen båt på denne tiden av året. Reisetid via fastlandet er på minimum åtte timer.

- Jeg har en idé, sier Arne mens vi spiser frokost.

Han ringer sønnen Marcus som er utplassert hos Norwegian Royal Salmon på øya.

- Vent litt nå, så skal vi se om vi ikke får deg dit via havet, fortsetter han.

Tjue minutter senere kjører vi mot havna der sjefen Leif fra oppdrettsanlegget står klar med lettbåten ”Sofie”.

Utsikt mot Lerøys fiskemottak.

Overveldende

Fra Senja til Brensholmen og videre til Sommarøy, båtturen over er en naturopplevelse av de sjeldne. Vel framme på den nye øyas ene hotell går det nesten rundt for meg. Fy søren for noen folk, altså. Ikke bare åpner de hus og hjem, men her fraktes man på første klasse uten videre motivasjon enn å hjelpe en bortkommen Osloboer. Det føles fjern at det nærmer seg to døgn siden jeg forlot fastlandet.

Suverene øyboere, snødekte fjell og måser i solnedgang, det er like før jeg glemmer at jeg snart skal gjøre noe som skremmer meg veldig. Når kvelden kommer og skipper John ringer for å fortelle at sjarken ”Øyværingen” er klar til å ta meg med ut på skreijakt i otta, forsvinner brått hvilepulsen.

- Er du sjøsterk? Spør han.

Jeg er så stressa at jeg skryter på meg et halvt sjøbein:

- Joda, eh... jeg har vært ute ei vinternatt før, sier jeg.

Fortsettelse følger...

Se første episode av ”Et fiskeeventyr”:
 
Og følg med på Facebook for del to.