Inger (61) fikk nytt liv med frukt, grønt, fisk og «labbing» til og fra KIWI-jobben

– For meg er det veldig bra å jobbe et sted som i KIWI, der vi alltid har frukt og grønt på pauserommet. I starten rørte jeg det ikke, men nå forsyner jeg meg grovt. Og så er det tilfeldigvis jeg som fyller det opp hver morgen, og da sørger jeg for at det bugner og ser pent og fristende ut så alle får lyst på, forteller Inger Waldeland på KIWI Lund i Kristiansand.

Hun er i strålende humør og har snart klokket inn dagens mål på 20 000 skritt. I kjøleskapet hjemme venter bokser med ferdig oppkuttet frukt, grønnsaker og bær, og hun spiser fisk til middag flere ganger i uka.

Neste dag blir ganske lik: Stå opp tidlig, gå til en fysisk aktiv jobb, gjøre det hun skal og helst litt til, gå hjem igjen, spise en sunn middag og avslutte dagen med en rask kveldstur. Senere i høst skal hun hoppe sitt sjuende strikkhopp og sitt fjerde fallskjermhopp, en hobby hun fant sent i livet.

Det har ikke alltid vært sånn.

Vendepunktet

For femten år siden levde Inger for å spise så mye og så fet mat som mulig på kortest mulig tid. Hun hadde havnet utenfor arbeidslivet etter et komplisert beinbrudd, og nå satt hun mye stille og trøstespiste.

– Jeg synes veldig synd på meg selv og fant alltid en unnskyldning til å spise noe usunt. På det verste spiste jeg ribbe fem ganger i uka, og jeg stod opp midt på natta for å spise kake. I mørket kunne ingen se meg, og jeg slapp jo selv å se det jeg spiste, forteller hun.

Det meste gjorde vondt, og det var vanskelig å bevege seg. En kveld var hun på besøk hos en venninne og fikk servert kaffe og kake. Latteren satt løst og stemningen var god, de to snakket om alt og ingenting. Men det var noe rart med stolen hun satt i.

– Jeg satt alltid i den samme stolen når jeg var på besøk, men denne kvelden synes jeg det var så rart at venninna mi plutselig hadde lagt puter oppi den. Jeg prøvde å reise meg for å se, men skjønte fort at det ikke var puter. Det var min egen kropp. Og nå satt jeg fast i stolen og klarte ikke komme meg opp.

– Det var utrolig ydmykende, og jeg ble så lei meg. Jeg dro rett hjem og trøstespiste etter det.

Hendelsen markerte et vendepunkt for Inger. Hun måtte ta grep. Og like etter skjedde det noe skulle bidra til å forandre livet hennes.

Grønt hjerte

I 2014 fikk Inger streng beskjed av NAV: Du må søke uføretrygd eller jobbe. Inger ville jobbe så mye hun klarte. Hun fikk raskt praksisplass som medarbeider i 50 prosent stilling hos KIWI Lund i Kristiansand. Et viktig spørsmål meldte seg: Hvordan skulle hun komme seg dit?

Inger kjører ikke bil. Hun kunne ta buss, men måtte bytte underveis og det virket ganske styrete. Hun bestemte seg for å prøve å gå.

– Det var rundt 30 minutter. De første gangene synes jeg det virket som en uendelig lang distanse. Det føltes som om jeg gikk og gikk og gikk, det var så tungt. Jeg tenkte hver dag at jeg skulle si opp jobben, for dette orker jeg ikke.

Men så ble det gradvis lettere. Inger begynte å telle skritt og gjorde det til en konkurranse mot seg selv. Hun fikk en jobbhverdag med mye bevegelse og fysisk innsats. Etter hvert gikk hun turer også etter jobb.

– Effekten av en aktiv jobb og mye «labbing» ble fort synlig, men jeg spiste fortsatt mye og premierte meg selv for å gå tur. Etter hvert skjønte jeg at det var noe som skurret. Jeg kom jo aldri noen vei på den måten.

Inger spiste gradvis mer fisk, frukt, grønnsaker, bær og grovt korn. Etter hvert var hele kostholdet byttet ut.

– I starten synes jeg ikke den maten var noe god, jeg var vant til tunge kjøttmåltider, saus og mye smør. Men det ble gradvis bedre og lettere. Jeg er sta, og jeg liker best å høre på meg selv. Heldigvis kan den staheten brukes til noe godt, for jeg så fort effekten. I dag kan jeg ikke tenke meg noe bedre enn å kose meg med en tallerken med frukt, grønt og bær.

Litt og litt

I midten av oktober har Inger tiårs jubileum i KIWI og livet hennes er totalt forandret. Hun har overskudd, godt humør, elsker å jobbe, gå lange turer, spise sunn mat og drive med ekstremsport.

Oppskriften på Ingers forandring er enkel, men jobben har vært langt fra lett. Ingers erfaring er at det hjelper å gjøre litt av gangen.

– Start i det små. Kanskje du kan gå ti minutter to ganger i uka, spise fiskekake til middag en av dagene og ha en pose snackgulrøtter i kjøleskapet? Man trenger ikke forandre alt over natta, men endre litt og litt etter hvert som man blir fortrolig med det. Det handler heller ikke om å kutte ut alt, men om å spise mer av det som er sunt. Jeg legger meg god og mett hver eneste dag.

Under Arendalsuka, der de nye kostrådene ble lansert, fortalte Inger Waldeland sin historie til matbransjen og helsemyndighetene, samtidig som hun kom med en oppfordring – sitt eget kostråd:

– Gjør det enkelt og gjør det billig for folk å velge sunt. Skal vi klare anbefalingene i kostrådene, må de gode rådene være mulig å nå for alle.

På den ene underarmen har hun tatovert sitt første strikkhopp – en aktivitet hun aldri ville vært i fysisk stand til å gjennomføre for ti år siden. På den andre underarmen: Arbeidsgiver KIWI og et grønt hjerte.

– Trivsel på jobb er så viktig for resten av dagen og livet. Butikksjef Henrik Berg Pedersen og assisterende butikksjef Øivind Staveland må være blant de beste av sitt slag i KIWI.

– De lytter og kommer med råd gjennom hele dagen. Smilet og latteren sitter løst og alt dette gjør at jeg trives så godt. Jobben og de to er gull verdt for meg!